Dagen for aa mote opp Patrik er endelig her, 28.03.10. Billetter til Ticabuss er kjopt og betalt. Morgenen starter bra. Taxi kommer til avtalt tid og kjorer meg til Rivas, 30 min fra San Juan Del Sur. Blir forst forsokt lurt av sjaaforen. Hopper ut med mine saker og gir ham penger som avtalt. Han illsint!
Bussen er forsinket med nesten 45 min. Endelig kommer den, og jeg paa vei til Costa Rica.
Etter halvtimes kjoring er det dags for forste grenseovergang. Det er sondag, det er paaske og masse mennesker.
Ett stempel i passet paa grensen i Nicaragua tar 4 timer!!! Venting i varme, stekende sol og stanken av urin er overveldene. Jeg titter paa klokka, faen, tiden gaar. Skal mote Patrik paa flyplassen i San Jose, Costa Rica klokken 21.00.
Etter omsider 4 timers venting, ombord paa bussen igjen. Puuh, tenker jeg, hinner med det akkurat.
Grensen i Costa Rica er smidig og effektiv, tenkte jeg. Leverer pass og baggasjen blir kontrollert. Bare 5 timer igjen til San Jose naa!
Men hva fanden hender? Etter 2.5 mil inn i Costa Rica stopper politiet bussen og sjekker passene. Jeg er den ENESTE som IKKE har faatt stempel i passet! Hvilken idiot i kontrollen, som var mer opptatt av fotballkampen paa TV. Han kunne jo klart aa klasket ett stempel hos meg og!?
Blir regelrett slengt av bussen med all min baggasje, sammen med 5 politimenn i middle of nowhere. Faar meg en knekk, graater... Dette var jo ikke en del av planen.
En hyggelig mann fra Costa Rica som jeg pratet litt med i passkontrollen, stopper og tilbyr meg gratis skyss til San Jose. Han oversetter spansk/engelsk. Faar tilbud om aa betale politiet 20 $ og de slipper meg uten stempel. Men fanden eller, da faar jeg problemer ut av Costa Rica igjen.
Klokken er 18.00. Det begynner aa bli morkt og tiden har allerede rent ut.
Politiet stopper en lokalbuss som kommer etter en halvtime, og ber den kjore meg tilbake til grensen.
Ikke nok med det, vi blir staanende bomfast i bilko 6 km fra grensen i 3 timer. En politibil og trailer har krasjet.
Moter 2 menn fra Panama som jeg haiker med naar koen loses opp. Flaks som rakkern at de er sultne, trotte og kjorer en stor og sterk 4 WD. Hei hvor det gaar forbi koen i groftekanten. Paa grensen til idioti!
Mitt haap har svunnet hen. Vi ble fortalt at grensen stenger 20.00 og den er naa 21.00. Tur i utur, faar endelig mitt stempel i passet. Praier en taxi som skal kjore meg til San Jose. Mitt siste haap. Alt er stengt, ingen flere busser gaar.
Miguel kjorer meg for 250 $. Jaja, hva gjor man vel ikke i kampens hete!?
En tur innom hans hus, bensinstasjon, 3 politikontroller, en oversetter paa tlf. Det er midt i natten.
Miguel er snill og grei. Kjenner meg trygg. Det eneste som gjelder naa er aa komme frem og se Patrik.
5 timer i en fremmed manns bil, med ett knippe spanske ord for haanden, men jeg kom frem til slutt.
Klokken er 03.30. Jeg er sliten, trott og sulten. Patrik tar i mot meg paa hotellet og maa betale for meg. Det ble i allefall en lykkelig slutt.
30 min sovn og opp igjen. Shuttle til Santa Theresa er booket og vi hinner med den.
IKKE MINST´, det er FANTASTISK aa se hverandre igjen etter 3 mnd!
